Penger, makt og innflytelse

Kapittel 1 - Nina, sykepleieren

Nina fikk ikke puste. En vond klump bare satt seg i magen. Som en stein. Det kan ikke stemme! Det hele virket helt surrealistisk. Ryggmargskreft? Nå? Men hun var jo så ung. Mamma var jo bare 45år. Klippen, mamma. Hvem skulle hun feire jul med nå da? Ole har jo fått seg kone og barn, og pappa... vel, pappa og Siri har liksom sin egen greie. Sin egen familie, hvor Ninas ene fot bare så vidt var innenfor døren. Ensomheten slo Nina der hun satt i stuen til mamma. Hun var der jo enda, men hadde kanskje bare 6-12 måneder igjen. Det var mye spredning, sa de.

Nina skulle videre på en singelfest. Det fristet lite. Eller, det fristet egentlig ganske mye med vin nå. Og en drink, egentlig. Hun kjente seg sliten. Her måtte det vodka redbull til. Da skulle hun orke byen. Det måtte hun nesten. Singel og 30år, liksom. Nå begynte det å haste. Det var jo kjipt at det ikke funket med Mikael. Men, man kunne jo ikke bare være sammen for å være sammen. Selv om det var ganske mye lettere å finne leilighet når man var to. Singellivet var ikke noe å trakte etter, rent økonomisk hvertfall. 

De sa ingenting. De bare klemte hverandre. Alltid hadde de vært de tre. Mamma, Nina og Ole. Nå skulle de bare være Nina og Ole. Mamma skjønte at det var spesielt tungt for meg. Ole hadde jo sin egen flokk. En ny familie. Jeg finner nok dem en gang jeg og, men enn så lenge er det bare meg, tenkte Nina. Klumpen i magen satt seg igjen. Herregud, så ubehagelig. Dette må være sånn angst føles. 

Jeg må komme meg videre. Jeg skal på fest. Eller, herregud. Jeg kan bli her med deg hvis du vil? Mamma smilte. Nei, kom deg ut du. Vi har fortsatt litt tid. Nyt livet. Det er ikke ditt som er over! Galgenhumor. Litt tidlig? Yes, typisk mamma. Hun var alltid ganske morsom, men dette var litt påtrengt. Nina så strengt på henne. Ok, for tidlig? Jeg skjønner. Jeg bare vet ikke helt hvordan å takle det enda. Mamma smilte skjevt. Nina så vekk med tårer i øynene. Dette var tung materie. 

Kl 2030 dro Nina videre. Maskaraen var fortsatt intakt. Hun brukte en 38 graders maskara, som holdt selv med tårer. Hun hadde brukt den siden ungdomsskolen. Da fikk hun den i gave av en klassevenninne ett av årene, og hadde vært hektet siden. Farmoren hennes importerte visst Sensai. Ganske kult. Tenk å selge sminke som jobb. Det må være gøy, tenkte hun. Nina så naturlig pen ut i denne maskaraen. Det likte hun. Siden den gang var hun en trofast bruker, men i det siste satt den litt for godt. Nå fikk hun den ikke av engang. Men idag kom det godt med.

Nina gikk ut døren i en paljettkjole fra by Malina. Hun følte seg tom, men fresh. Hun var jo ganske pen og utadvent, så hun ville nok finne noen snart. Det var ikke noe å bekymre seg for, så lenge hun fortsatte å smile og danse ute på byen jevnlig. Flaks at imorgen var fri. Hun skulle ikke tilbake på sykehuset før mandag. Det kunne bli en bra fest ikveld. Nå skulle hun ut og finne seg en finance man. Høy, blond og blåøyd. Eller kanskje brunøyd. Vi får se. 

Kapittel 2 - Eva, finansdamen

Eva så på klokken. 2030. Digg, da var hun ferdig tidlig på jobb. Kanskje hun rakk en liten treningsøkt før hun skulle legge seg? Kroppen kjentes litt stiv etter 13t på kontoret...Men nei, det føltes litt tungt nå. Også måtte hun pakke. Og spise. Og trener jeg nå, så får jeg ikke sove etterpå. Og jeg MÅ sove. 7-flighten til London er helt sykt slitsom ellers, og med 5 kundemøter dagen etter, så må man være litt opplagt. Hun ble nesten litt svimmel av tanken. Unnskyldningene var mange i hodet. Jeg går heller hjem, tenkte Eva. Da klarner jeg hodet også får jeg sove når jeg kommer hjem. Fit for fight imorgen 0510. Taxi 0530. Flytog 0540. Yess, dette hadde hun strømlinjeformet.

Veien hjem var ganske stille, foruten de få restaurantene på veien. Både Izakaya som serverte japansk tapas i en kjeller på St. Olavs plass og Bon Lio i Fredensborgveien fikk Eva til å føle seg som piken med fyrstikkene. Ute i kulden, helt alene. Spist Fjordland-middag på jobb, hadde hun. På pulten så klart. Hjem til tom seng. Der inne koste de seg sammen i det lune lyset. I godt lag, og med god drikke. Varmt så det og ut til å være...fristende, men kanskje om noen år. Har ikke tid til sånt nå, tenkte Eva. Det får bli med kunder i så fall. 

Hjemme på Løkka åpnet Eva side-by-side kjøleskapet. Speilet seg litt på fryseren, mens hun tittet inn i kjøleskapsdelen. Søren. Hun så litt grå ut i ansiktet, og det var bare øl igjen. Jaja, får gjøre som Eirik da. Ta en øl og sovne på tom mage. Det er jo en del kalorier i øl hvertfall. Men spørs om jeg ser så mye bedre ut imorgen da, tenkte hun. Jeg får kjøpe mer av Sensaipudderet på tax freen. Det dekker over, tenkte hun og helte over ølen i et glass. Såpass fikk det være.

Ahhh, deilig. Den kalde ølen rant nedover halsen på henne, og slukket både tørst og sult. Dagens problemer i Excel begynte å gi slipp. Som junior ble Eva ofte litt stresset over feil i de store modellene sine. Ting endret seg hele tiden, og man måtte ha tungen rett i munnen. Det var det ikke alltid hun hadde. Men shitt au, ølen hjalp. Sikkert ingen som ville merke det. Det var tross alt en veldig stor Excel. 

Eva så på klokken da hun kom ut av dusjen. Rakk hun å koble av med litt yoga før hun skulle sove? Kl 2200 – nei, da er det 7 timer til jeg skal opp, tenkte hun. Noe mindre enn det blir slitsomt i lengden. Får trene til helgen. Adriene er der til helgen og hun, som en trofast venn. Tenk å kunne leve av å lage yogavideoer på YouTube. Det må være avslappende det...Tankene til Eva surret og gikk. Kanskje hun skulle investere i et youtube studio? Nei, Alfabet! Google måtte jo tjene en formue på alle reklamene jeg ser hver gang jeg skal gjøre litt yoga. 

Ja, det gjør jeg. Imorgen søker jeg jobben om å få kjøpe litt Alfabet-aksjer*.

‍

*Alfabet er morselskapet som eier Google.

Kapittel 3 - Caroline, ernæringsviteren

Du tuller? Caroline så på Martin og så videre på legen i den hvite frakken med langt, mørkebrunt hår. Nei, jeg tuller ikke sa legen. Det er definitivt to hjerteslag her. Gratulerer, dere skal få tvillinger! Er det deres første? De så jo unge ut, tross alt. Det måtte jo være innafor å spørre om, tenkte legen.

Caroline visste ikke om hun skulle le eller grine. Nei...det er vår 3. Og 4., tydeligvis! Fader, de visste jo at det var en risiko. Mamma er tvilling. De hadde tullet med det - tenk om 3 graviditet blir tvillinger - ha ha ha! Da blir det mange barn. Ja. Det blir det. Shit, nå blir det alvor. Jeg må ringe mamma og be om hjelp, tenkte Caroline. Hun var jo bare 30år, så de var jo unge og spreke, men 4 unger var litt mye. Det lyse rommet med de hvite veggene ble plutselig veldig belyst. Kan vi dempe lyset litt? Spurte hun. 

Caroline og Martin så på hverandre med frykt i øynene. Og kjærlighet. Det var en skrekkblandet fryd. 4 barn på to vanlige lønninger. Uten hjelp hjemme. Godt de hadde lite lån, det var jo ikke akkurat billig med de to andre kidsa. Men herregud, de hadde fint hus med stor terrasse og fin hage og masse plass. Bare litt utenfor byen. De var flinke til å gjøre mye ut av lite. Dette fikser vi, tenkte hun, og smilte mot Martin. Martin var elektriker og generelt ganske handy. Han hadde gjort mye av oppussingen selv, og fått mye hjelp av andre kompiser han var blitt venner med på yrkesfag. Noen fordeler måtte det jo være. Selv jobbet hun i kommunen, og hadde ikke noe særlig høy lønn, selv om det var tøffe tak. Hun jobbet med å hjelpe mennesker som falt utenfor tilbake i jobb – med fokus på ernæring. Det er utrolig hvor mye energi det kan gi å spise riktig, men også bare det å ha et prosjekt man mestrer. Hun lagde aldri så vanskelige planer. Hun hjalp tross alt folk med store problemer. Men hjemmelaget mat, og litt brokkoli, det måtte til. 

Dette fikser vi, sa Martin. Din mor må bare flytte til Askøy hun også, sa han spøkefullt. Caroline var enig. Hun ville ringe med en gang. Snille mamma kom sikkert til å si ja. Hun hadde jo tross alt vært alenemor for tre ganske tette jenter – hva var vel 4 barnebarn over gaten? Dessuten var hun ganske sprek. Hun gikk til jobben, og jobbet som oversykepleier på et sykehjem på Landås. Det var jo et stykke unna... men den typen jobber var det jo en del av. Det kunne de nok fikse. Uten henne ville de drukne. Hun MÅ si ja. 

«Hei mamma! Jeg har nyheter,» sa Caroline halveis leende, halveis på gråten. «Åå, sier du det. Fortell,» sa Anne, mammaen til Caroline. «Du skal bli bestemor igjen!» Anne ble stille et sekund. Hun var litt forundret. Dette hadde da Caroline sagt for mange uker siden. «Ja, det har du jo sagt. Gratulerer igjen og gleder meg masse til å treffe babyen» sa Anne kjærlig. «Nja, var visst ikke en baby. Det var visst to babyer... Vi får en gutt og en jente i mars. Takk skal du ha!» Anne satt kaffen i halsen. Oi! Hun var selv tvilling og visste hvor mye jobb det var. Det hadde hennes mor snakket om både høyt og lavt så lenge hun kunne huske. «Neimen! Gratulerer! Og unnskyld! Og så fantastisk! Det er visst genene mine som er på tur nå, skjønner jeg. Trenger dere noe hjelp, så er det bare å spørre, vet dere». Annes svar var akkurat det Caroline hadde håpet på. Som vanlig. Beste mammaen.

Caroline ble beroliget. Det var et hus til salgs i gaten til en ganske riktig pris. Dette skulle de ordne. 

Kapittel 4 - Anette, regnskapsfører (enn så lenge)

Klikk, klikk, klikk. Godkjent. Godkjent. Godkjent. Hm, hvilken konto skal det her føres på tro? Jeg ringer mamma, kanskje hun inviterer på middag i samme slengen, tenkte Anette. Det var ganske kjekt å ha en mor som også var regnskapsfører. Hun var jo faktisk en kul dame med masse kunder. Så hun pleide være ganske kjapp til å svare. Spurte hun noen på jobben risikerte hun at jord og himmel ble satt i bevegelse. Det hadd hun ikke idag. Så viktig var det ikke. 

Hei mamma! Har en kunde med masse bilag fra Mailchimp. Det er en sånn markedsførings plattform tror jeg. Lurer på om det er konto 7320 markedsføringskost, eller konto 7600 software lisenser? Komplisert? Ja, det er jo det! Ja, la oss diskutere over middag. Jeg kan komme kl 17? Hører med Charlie om hun vil joine og da. Klikk. Så la de på. Det gikk akkurat som planlagt, tenkte Anette fornøyd. Så ble det litt diskusjon likevel, men hun slapp ihvertfall å lage middag i dag.

Men fornøyd var hun ikke. Hun så seg rundt i rommet. Her var det mye vanlige mennesker, tenkte hun. Samtlige av de litt yngre damene gikk med jeans og en bluse fra Zara. I forskjellige farger, men dog. Så forutsigbart. Så vanlig. Og gutta? De gikk med chinos og rutete skjorte alle mann. Det var jo nesten komisk. Buksene matchet jo nesten de beige veggene i kontorlandskapet, så de ikke syns overhodet. De eldre damene...don´t get me started. Dette var gjennomsnittsnorge på sitt beste. Regnskapsavdelingen i Vis Accounting – Norges største regnskapsførerkjede. Snittalder: 50år. De slet litt med rekrutteringen av de yngre. Ikke så rart når de ikke moderniserte systemene sine. Snart ble de nok overflødige hele gjengen. Jobben overtatt av kunstig intelligens. Det burde jo virkelig ikke være så vanskelig å automatisere 80% av jobben hennes. Det hadde vært noe -  å fokusere på de gøye tingene som å prate med kunder, diskutere fag og... aller helst jobbe med noe helt annet.

Fuck dette, tenkte hun. Jeg må lage en plan. Komme meg videre. Gjøre noe mer spennende. Ha råd til en sånn Chanel veske til...og de Jimmy choo skoene til Carrie. Mote var mye morsommere enn regnskap. Det får en si. Sikkert litt jentete og ufornuftig å si, men dette orket hun bare ikke mer. Regnskapsfaget var forsåvidt spennende nok. Eller, det føltes fornuftig. Spennende var å ta litt hardt i. Men folka... Christie ble ikke inspirert. Hun ville til utlandet. Til en storby. Paris, New York, eller London. Der skulle hun bli inspirert. 

1600 går Christie til bilen sin. Søren heller altså, jeg vil ha ny bil tenkte hun da hun så sin hvite Honda Civic i garasjen. Arvet av farmor. Forsåvidt brukanes, bortsett fra at tenningen streiket innimellom. Men hun var keen på en Fiat 500, med Gucci design. Ah, Gucci..de hadde vært gøye å jobbe for. 

Jeg må tilbake på skolebenken, tenkte Christie. 

‍

Kapittel 5 - Hangover

Nina våknet med vondt i hodet og vondt i sjelen etter gårsdagens byvisitt. Hun hadde besøk. Tommy var en fin go-to på slutten av kvelden hvis ikke det var noen nye, spennende menn på byen. Tommy var trygg. Overhodet ikke noe kjærestemateriale, men av og til var det fint å ikke våkne alene. 

‍

Han så ut som en bamse. Godslig og barnslig i både kropp og ansikt. Nina lo litt inni seg. Herregud, han var jo søt da. Bare synd hun ikke klarte å bli ordentlig keen på han. Han var liksom så lite spennende... og så utrolig tilgjengelig. Var hun barnslig, som ikke ble tiltrukket av det? herregud, hun var jo 30år liksom. 

‍

"Jeg må komme meg avgåde og besøke mamma på sykehuset," sa Nina. "Takk for besøket." Tommy lå livløs i sengen til Nina. "Jaja, jeg skal stå opp snart," sa han, uten å vise det minste tegn til å bevege seg. Nina himlet med øynene. Hun gikk inn på kjøkkenet og lagde seg en kaffe. Herregud så godt det duftet dagen derpå. Hver dag, egentlig. Noe av det beste hun visste var å åpne en ny pose med kaffebønner. Helst fra Friele. Det var barndomsminner det. Lukten av Friele kaffe. Mamma drakk alltid det.

‍

Nina satt en kaffekopp til Tommy på nattbordet. "Her er en kaffe. Bare bli til du våkner du, jeg må komme meg avgårde." Nina hylte resten av kaffen sin og rasket med seg en paraply ut i det dystre bergensværet. Det var nesten kl 11, men det var fortsatt nesten mørkt på grunn av skyene. Regnet passet godt til sinnstemningen hennes. Ninas hjerte var rett og slett knust. Livet skulle aldri bli det samme uten Mamma.  

‍

"Hei kjære deg! Så våt du er - har du ikke paraply?" spurte Ninas mamma, Lise. Nina sto i døråpningen til rommet hennes på Haukeland Sykehus med gjennomvått hår. "EHH, nei, jeg glemte den på bussen". Paraply #7 i år. Great. Denne dagen kunne ikke bli bedre. "Vi får kjøpe noen nye nede på 7-eleven da etterpå. De sier jeg skal hjem idag. De hadde visst ordnet med noe hjemmehjelp" sa Lise. "Å, men så bra da! Da kan jeg jo følge deg, så kan vi spise litt sushi sammen til middag?"sa Nina begeistret. Sykehuset var ikke akkurat noe innbydende sted å være, så å flytte hjem var en win. Men hjemmehjelp, det hørtes stusselig ut. Så urettferdig, hun var jo ikke gammel engang. "Nei sushi tror jeg ikke jeg orker, jeg er litt kvalm fra alle pillene. Men vi kan dra hjem sammen. Se den siste Makta. Det vil jeg gjerne," sa Lise. 

‍

300kr fattigere la de av sted til bussen. Mamma i rullestol, begge med paraplyer. 150kr koster de nå. I Bergen kan man visst ta den prisen for en papp-paraply fra Kina til 10kr. Nina gremmet seg. Det var for mye regn her, nå måtte hun på ferie igjen snart før hun ble for deppa. "Bali!" tenkte hun da en buss kjørte gjennom en stor dam i veien, og lagde en flombølge som skvulpet innover fortauet. Hun fikk lyst til å surfe, og hun hadde budsjett. Teknologifondet hennes hadde sust i været siste året, og det var det fondet hun hadde til reiseformål. Det var en gøy greie egentlig. Alt hun tjente i avkastning på det fondet puttet hun rett i reiser. Så brukte hun aldri av det hun sparte, hun bare fylte på - også ble det likevel mer penger til bruk. Dét hadde hun lært av pappa. 

‍

"Har du hørt noe fra pappa, da?"spurte Nina. "Nei, vi prater ikke så mye sammen lengre. Etter at dere flyttet ut og ble voksne, så har vi ikke så mye felles mer. Det går fint det," sa Lise. "Har du?" Lise snudde seg og så på Nina fra rullestolen. "Nei, er noen måneder siden nå, men tenkte kanskje jeg burde ringe. Det går bra med fondene mine nå. Også har jeg faktisk investert litt i venninnen mitt sitt selskap som er en investeringsapp. Nå er jeg jo nesten blitt en ordentlig investor. Da må han jo bli litt stolt."

‍

Bussen stoppet heldigvis nærme huset til Lise. Huset var Ninas barndomshjem, så hun visste godt veien, selv om det var kommet en del flere hus siden hun flyttet derfra. Det var ikke skog igjen noen steder der Nina hadde lekt da hun var liten. Tidene endrer seg. Hun var ikke liten lengre. Snart var hun også alene. Foreldreløs. Eller, hun var jo voksen, så man kalte det kanskje ikke det. Men det var sånn hun følte det. 

‍

Kapittel 6 – London

Vel fremme på Heathrow snek Eva seg inn på toalettene for å sminke seg. Det ble tidlig opp, så det var ikke tid til slikt før taxien var på plass for henting. Strøk for strøk så hun mer og mer våken ut. Vakrere. Ja, det var ingen tvil – det hjalp å sminke seg i denne jobben. 

‍

Mer kommer….

‍